Det var det første han sa når han ringte i går. Jeg ble ikke redd.. Jeg ble vettskremt.. Faen heller..

Æ har kræsja biln, en gamling kjørte i siden på meg..

Okei….

Han kom fra venstre ut av det krysset ved jåbben du vet..

Okei..

Æ stoppa opp et øyeblikk og så han var et stykke bort så kjøre ut, og plutseli va han i fronten på mæ..

Okei..

Biln ser ikkje ut, radiatoren leker..

… kordan går det med dæ?

Bare litt skjælven..Vi har skreve skademelding, så ville bare ringe å si ifra at æ blir litt sein..

Okei..

Æ ringe mordi så ho kainn heinte mæ..

Okei.. Hade..

Hade kjære..

Grunnen til min fåmælte reaksjon var fordi jeg holdt på å få panikk.. Jeg ville ikke vise det i telefon.. Han vet jeg er livredd for at han skal fare ut for en ulykke og skje han noe.. Og at jeg er mer redd for det enn folk flest etter broren min døde i ulykke.. Jeg vet hvor forbanna fort det kan skje. Livet er rimelig nådeløs sånn sett..

Jeg la på telefonen og stirrer i intet, tårene trillet ukontrollert og hendene klarte ikke å slutte å skjelve.. Prøvde å ta meg sammen. Flere tårer kom og jeg fikk begynnende hyperventilering som ga seg og kom igjen. Jeg stirrer inn i intet og konsentrerer meg om det. Reaksjonen min avtar og jeg er rimelig rasende.. Jeg ringer foreldrene mine og hører om han har ringt dem for henting. Nei, ingen har ringt, faren min lurer på hvem sin feil det var. Det var gamlingen sin feil svarer jeg..

Jeg har dyttet bort hele handlingen, men ringer han for å høre om han må vente på redningsbilen. Selvfølgelig må han det, han har jo nøkkelen. Jeg får nok en gang samme reaksjonen etter å ha ringt ham. Vettskremt, enda han har det helt bra, det var bilen som fikk støtet, og den kunne jeg ikke brydd meg mindre om.

Etter en liten stund ringer moren min for å fortelle at hun skal kjøre og hente ham.. Min geniale respons gjennom hele samtalen er “okei”. Sier jeg mer avslører jeg meg selv. Og nok en gang ringer typen for å si de er på vei til butikken.. Okei..

Saken er jo at jeg er avslørt for lenge siden. De hørte det veldig godt. Jeg var tydeligvis spak i telefonen..

Han kommer hjem.

Ånei, ha æ fått dæ til å gråte?

Det skal ikke mer enn det før kontrollen jeg har arbeidet opp begynner å vakle.. Vi går i senga og han holder rundt meg, og prater med meg. Sier at han og mamma skjønner reaksjonen min, den er vel naturlig med tanke på hva jeg har vært i gjennom.. Han sier endel ting mer i samme sjanger og jeg prøver å stenge det ute fordi jeg er nok en gang på tur til å grine igjen. Til slutt må jeg han om å slutte å prate om dette for jeg har begynte å grine igjen.. Hører han får kjempedårlig samvittighet, sier vi kan være stille. Jeg nikker bare.. Får kontrollen igjen.. Så kommer han med en spøk om noe annet, og det blir lettere å skyve min overreaksjon bort.

Senere på kvelden sier han at han skjønner det er grusomt for meg, eller at han prøver å skjønne.. Men samtidig ser han hvor mye jeg bryr meg om han.

Det er så ubeksrivelig slitsomt å være så redd for at noe kan skje de som er mine nærmeste. Og enda mer slitsomt når noe som dette skjer og jeg fylles av adrenalin og frykt enda jeg har fått bekreftet at han overhodet ikke er skadet.

Og jeg blir unødvendig forbannet når folk får vite om dette og forteller meg at bilen er ikke så viktig, men typen er.. Jeg bryr meg overhodet ikke om bilen, det burde jo være en selvfølge at folk vet. Så hvorfor fortelle meg det? Forbannet blir jeg, uansett om jeg skjønner  det er ikke slik folk mener det.. Men det kjennes slik ut..

Dette er slitsomt.. Og dette er grunnen jeg ikke vil la folk komme nær meg emosjonelt..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende